Jeg er selvopptatt. Jeg er opptatt av meg selv og mitt. Jeg er ikke flink til å spørre om hvordan det går.
Det er forresten ikke helt sant. Ved hjertesorg og skikkelig ordentlig sorg ringer jeg. Ofte. Det skal jeg ha! Men på de mer dagligdagse, trivielle tingene er jeg ikke flink. Det kommer ikke naturlig for meg å spørre deg om den nye jobben, eller hvordan det går med oppussingen. Jeg spør ikke om det gikk bra på eksamen eller om tannlegebesøket gikk greit. Jeg er altfor opptatt av å fortelle deg om den nye håndkremen min og hu derre fæle som er sammen med han derre snille. Jeg forteller deg om slitsomme kunder og hva jeg synes om vektere. Jeg ergrer meg over pensjonister og beundrer de nye skoene mine.
Av og til legger jeg merke til at jeg har prata veldig mye og du veldig lite. I ren panikk over at du skal slutte å like meg spør jeg; "Hvordan går det med oppussinga da?!"
Jeg må anstrenge meg for å lytte til deg. Det synes jeg er flaut. Det blir enda flauere når jeg spør deg hvordan det går med studiene og du ser på meg et sekund for lenge før du forteller meg at du har hatt fast jobb de siste seks månedene.
Faen! Det viste jeg jo!
..
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja det har blitt sånn med veldig mange, også meg, at man blir ofte opptatt av seg selv og sist. Årsaken kan være mange men tror ikke bestandig det er selvforskyldt. Vår hverdag er ofte fylt med så mye jag og mas, søppel, distraksjoner, og det og bekymre seg for, og vise omtanke, for andre kommer ofte lengere bak i rekken.
SvarSlettTror ikke det betyr at vi bryr oss mindre, men bare at tiden vi lever i setter begrensinger. Selv om det er så lett å forsndre på dette...